Michael Kors c-1005

september 11, 2017

FORUT er en organisasjon som driver bistandsarbeid, blant annet med bygging av skoler, barnehager og barnehjem, og siden 2009 har jeg vært med på barneaksjonene her hjemme for barn i Bangalore i India og Bawatele i Malawi. Da jeg ble spurt om å være ambassadør, var det mye på grunn av barneplatene og barne-tv-programmene som jeg lagde sammen Trond Brænne og Geir på 90-tallet, og etter at jeg hadde besøkt Bangalore og Bawatele sammen med folk fra FORUT, lagde vi to album, «Indranis sang» og «Landsbybarna i Bawatele». Trond skrev nok en gang tekster, og inspirert av det jeg hadde opplevd, skrev jeg for første gang tekster selv. Geir lagde all musikken og spiller sammen med de andre faste musikerne mine, Stian Carstensen, Andreas Utnem og Paolo Vinaccia pluss noen til. Platene inngår i FORUTs arbeid med å samle inn penger til bistandsarbeidet på de to stedene.

En fireåring — hun er åtte nå – som bodde sammen med besteforeldre, foreldre og to brødre i et hus på åtte kvadratmeter i en registrert slum i Bangalore. «Registrert» vil si at myndighetene vedkjenner seg den, noe som gjør den til et bedre bosted enn en uregistrert slum. Hun var en av de heldige som fikk gå i FORUT-barnehagen, og var ei sterk og lykkelig lita jente som nå kanskje kan få seg en utdannelse og hjelpe seg selv og andre ut av slummen.Er en strømløs landsby i Malawi der jeg ble kjent med Lines, som også var fire. Hun bodde med søsteren sin og bestemoren under enda mye fattigere kår enn Indrani. Det bor 25 familier i Bawatele, med ett mangotre og en maisåker som eneste matforsyning. Landsbyen har en skole for barn fra distriktet, men 3000 elever og 15 lærere har ikke på langt nær nok innendørs plass. Siden halve året er regntid og umulig for utendørsundervisning, blir det lite skolegang på mange.

En av ideene til FORUT er å fortelle barn i Norge hvordan barn som vokser opp under langt fattigere kår har det i hverdagen, med like mye vekt på likheter som på ulikheter. Jeg har reist mye rundt i norske barnehager og sunget og fortalt ungene om hvordan Indrani og Lines er akkurat som dem, at de liker å leke, synge, sparke fotball og danse og at de ler av de samme tingene, men at de av og til har lite mat og at de nesten ikke eier noen ting. Da er det aldri noen mangel på empati og interesse, ungene går rett på sak og spør om hvordan de kan lage sin egen aksjon for å samle inn penger.Jeg var 24, hadde sunget i band siden jeg var 14 og hadde laget to soloalbum, men hadde aldri følt meg helt hjemme i popverdenen. Det var gøy å reise omkring og synge låter jeg likte, men jeg savnet å gjøre noe mer meningsfylt og bestemte meg for å bli barnepleier. Jeg begynte å jobbe i barnehagen ved Ullevål sykehus, der jeg sang og leste mye for ungene, særlig ting av Alf Prøysen og Anne-Cath.Vestly som jeg hadde med meg fra min egen barndom.Så traff jeg Geir omtrent samtidig som jeg kom i kontakt med Trond Brænne, som hadde barn i den barnehagen. Da han en dag kom med en tekst, «Ballongvisa», som Geir etter hvert laget melodi til, begynte samarbeidet vårt og vi begynte så smått å fable om å lage en barneplate.

No Comments

Comments are closed.