Michael Kors quilted backpack

juni 17, 2017

Årsaken til dette er sannsynligvis flere, forteller Boothby. Sammen med det at vi selvsagt ikke kan se oss selv som del av den visuelle scenen rundt oss, og at folk flest vil skjule at de ser på deg, ved å for eksempel se bort om du snur deg, så kan vi nok rett og slett heller ikke se for oss at vi er så veldig interessante, mener hun. Mens vi blir fascinert av andre mennesker, så er vi så vant med oss selv at vi har vanskelig for å se for oss noen god grunn til at de skulle være så veldig interesserte i oss. Dessuten mener vi samtidig at vi selv mener vi er bedre til å observere enn andre.

Vi anser også oss selv å være bedre til å observere enn andre. Hovedårsaken til det er at vi har privilegert adgang til alle egne tanker, og de fleste av dem handler om andre mennesker. Når det gjelder andre så er deres hoder som en svart boks. Om de ikke forteller oss hva de tenker så er det vanskelig å vite noe om. Så mens vi vet akkurat i hvilken grad vi tenker på de rundt oss så forblir vi ganske uvitende om i hvilken grad andre mennesker har lignende tanker.Spotlight-effekten er nemlig et annet fenomen, som inntrer når du helst ikke vil bli sett. Under en undersøkelse gjort sent på 90-tallet ble deltakere ikledd t-skjorter med bilde av popsangeren Barry Manilow, som står bak låter som «Copacabana» og «Mandy». Å være Barry Manilow-fans var ikke noe deltakerne ville gjøres kjent for, og dermed trodde de at det var nettopp det de ble – at de ble lagt langt mer merke til enn det som egentlig var tilfellet.

Det er et paradoks. Vi tror ikke at folk legger merke til det positive, men når det er noe negativt så tror vi hele verden ser det, sier Hesselberg. At disse motstridende fenomenene likevel kan leve side om side, forklarer han med at vi innehar en viss grad av en sunn selvkritisk sans. Et godt eksempel på det er «tilskuereffekten» – at vi istedenfor å gripe inn i en slåsskamp, heller venter og ser etter hva andre rundt oss gjør. Griper de inn, gjør vi det samme, men det skjer ingenting før noen har tatt første steget. Med andre ord blir vi fort stående og se på hverandre.
– Når vi ser noe dramatisk og det er flere til stede, så har vi en tendens til å heller se til de andre for å se hva de gjør. Da tenker vi ikke på at vi vil ha den samme effekten på andre mennesker. Om vi gjorde noe ville det utløst samme handling hos de andre. Så vi tenker nok litt at «det spiller vel ingen rolle hva jeg gjør».

No Comments

Comments are closed.